Det var skuffende at det gikk som det gikk med Uwe Rösler i Wigan. Jeg liker ham, og jeg karakteriserer ham som i hvert fall halvveis norsk ettersom han har bånd til landet og har norsk kone. Han fikk jo også en periode som spiller i Lillestrøm hvor han ankom på sommeren og rakk å bli lagets toppscorer før høsten var omme. Etter den første kampen sesongen etter fikk han diagnosen kreft etter at man fant en svulst i brystet hans.

Etter en å ha fått behandling i form av cellegift ble han 100% frisk og startet etter hvert sin trenerkarriere som i Norge førte ham til Lillestrøm, Viking og til slutt et kort opphold i Molde. Deretter gikk turen til Brentford i England hvor han fikk en høy stjerne før han da fikk sjansen i Wigan. Der kom han til finalen i FA-cupen med laget men sesongen etterpå fikk han sparken etter at laget havnet i nedrykksstriden – han fikk altså knapt ett år i klubben.

Men, det som fascinerer meg mest med Rösler er jobben han gjorde i Brentford. Nå kjenner jeg ikke veldig godt til klubben men har lest noen reportasjer her og der ettersom han får litt oppmerksomhet på grunn av sin ‘norske’ historie. Det jeg har fått med meg der var at han forvandlet mentaliteten og strukturen i klubben til å bli mer profesjonell og klarte å skape en hel gjeng med vinnerskaller som til slutt sikret seg et opprykk til Championship i England. Opprykket fikk han ikke være med på ettersom Wigan hentet ham, men han vant 7 av de 8 siste kampene med laget før han forlot klubben for å forsøke seg med store Wigan.

Lagets kaptein ga Rösler mye av æren for at klubben hadde lyktes, og det var egentlig synd at han forlot klubben til fordel for Wigan. Brentford imponerte allikevel i Championship i år og kom seg til play-off til Premier League men måtte der gi tapt i semifinalen mot Middlesbrough. Imponerende av en liten klubb for å si det slik, men jeg lurer på om den karismatiske tyskeren angrer…